– Jeg behandlet kompositt som smittestoff, men ble fortsatt syk

Komposittallergien tvang ham ut av yrket:

– Jeg behandlet kompositt som smittestoff, men ble fortsatt syk

Kontaktallergi mot kompositt var årsak til at Jørn Herje i Levanger måtte avvikle sin praksis. Etter én måneds sykemelding ble han så bra at han valgte å gjøre et nytt forsøk på å fortsette som tannlege: – Ved å legge om rutinene på kontoret satset jeg på å arbeide videre, men etter 14 dager måtte jeg innse at slaget var tapt, sier han.

Det var før jul i fjor at Herjes kontaktallergi blomstret voldsomt opp og forårsaket sår på alle fingertuppene. I tillegg fikk han allmennsymptomer som kvalme og uvelhet, og da en lappetest viste store utslag på akrylat og metakrylat, rådet legen ham til å slutte som tannlege.

– Da problemene startet for ett års tid siden, trodde jeg først det var lateksallergi og jeg gikk over til vinylhansker. Det gikk greit – å jobbe med vinylhansker er bare en vanesak. Men verken det eller tiltak som kortisonbehandling, sol eller grensestråler hjalp, og ved juletider hadde jeg åpne sår på alle fingertuppene og litt inne i håndflaten, sier Herje.

Allergenene finnes i alle kompositter, i bondingmaterialer, glassionomersement, provisoriske kroner og broer, i en del fyllingsmaterialer og i proteseakryl. Molekylene i monomér er så små at hansken nærmest blir som en grov sil.

– Jeg jobbet med Tetric cavifill og tok aldri i det, men fikk likevel utslag. Utsiktene til å være 57 år og førtidspensjonist var deprimerende.

Da Herje ble sykemeldt forsvant symptomene raskt, noe hudlegen mente var et bra tegn. Han hadde ingen innvendinger mot at han forsøkte på ny:

– Nå behandlet jeg materialer med allergen nærmest som smittestoff. Jeg brukte vinylhansker uten pudder og tok ikke engang i ampuller, men brukte tenger og servietter. Jeg holdt vakuumsuget oppunder kaviteten når jeg blåste av bondingen og lysherdet quick-sticks etter bruk. Jeg var også ekstremt forsiktig i håndteringen av instrumentene; nå tok jeg bare i dem med tenger eller pinsetter og rørte dem overhodet ikke etter bruk, forteller Herje. Han gikk bort fra sementering med glassionomer og brukte i stedet fosfatsement.

Etter å ha tatt opp igjen arbeidet i begynnelsen av mai, måtte han gi opp etter to uker da det, til tross for alle forsiktighetsregler, hadde utviklet seg åpne sår på alle fingre.

Herje gjorde en interessant oppdagelse da problemene var på det verste:

– Alle pasientene har minst en tante som er homøopat eller kjenner en vidunderkrem, alt fra rømmegrøtfett til urteoljer. Du aner ikke hvor mange "gode" råd jeg har fått!

Henning A. Nilsen